Easy living

2013-08-30

Tags:

Patricia Urquiola overrasker med stadig nye designideer. Og som en av de mest lysende stjernene på den internasjonale designscenen, er hun alt annet enn forutsigbar.

– Jeg har valgt å arbeide med design fordi det handler om fysiske ting som lokker til berøring, ting som befinner seg i dialog med mennesker. Jeg tror ikke på en design som alltid skal overraske og være nyskapende. Vanlige mennesker liker ikke det. Som formgiver arbeider vi med bilder, som man møter helt plutselig og blir nysgjerrig på, og så forsvinner de. Men de utgjør likevel en del av en tradisjon, de skaper kontinuitet. Det er det som er designens skjebne. Jeg mener, til slutt er jo alle disse stakkars objektene igjen.

Det er ikke lett å komme til orde når man snakker med Patricia. Hun stryker håret bort fra pannen, legger hodet på skakke og peprer alle uforvarende med ideene sine. Hun er en vitamininnsprøyting av ideer, og hun skifter tilsynelatende helt ubevisst mellom italiensk, engelsk og spansk. Men hun er alt annet enn usammenhengende, i alle møblene hennes henger de tilsynelatende forskjellige ingrediensene sammen i en sensuelt taktilt ytterst nærværende design. Her finnes ingen bekymringer for hvilke trender som gjelder, det er hun selv som angir tonen og peker på nye muligheter. Og det er kanskje hennes intensive nærvær som gjør henne så fremgangsrik blant de store designforetakene?

– De kreative yrkene blir stadig viktigere. Vi er nødvendige for å skape en humanistisk dimensjon. Vi formgivere er uvurderlige samtalepartnere uansett om det gjelder produkter eller tjenester. Man kan lett gå i stå i et foretak, og da kan vi komme inn utenfra og finne nye løsninger, det er jo det vi er trent til, å løse uventede problemer.

Antibody kaleidoskopisk dekorert i filt, ull og lær, inspirert av en samtale om amming og antikropper. Og litt lenger borte det kraftige veggteppet i svart lær.

Patricia er noe av en husdesigner hos de klassiske italienske designforetakene B&B, Flos og Kartell. Og hun understreker at man må trives sammen, jobb er også en glede. Og spørsmålet er om hun ikke jobber best sammen med venninnen Patrizia Moroso, som hun en gang slo gjennom hos. Morosos kunstneriske leder forklarer spanjolens fremgang med at Patricia ikke har noen klassisk designutdannelse.

– Etter min mening er Patricia Urquiola den virkelige arvtakeren etter en generasjon av store, italienske designere som Achille Castiglione og Vico Magistretti. Og hun er perfekt fordi hun ikke er født i designverdenen, men i arkitekturen. Hun har ikke hatt all denne respekten for de gamle mesterne, hun har kanskje ikke engang kjent til dem? Hun skrev masteroppgave for Castiglione, og hun begynte å jobbe både hos ham og senere hos Magistretti. Og det er hun, en spanjol, som har destillert frem essensen i den italienske designen.

En spanjol fra baskiske Oviedo som den italienske designens fremtidshåp. Oppvokst i en verden full av kontraster og paradokser, med en borgerlig tradisjonell familie som har røtter i barokken.

– Det er neppe noen begrensning, snarere en veiviser. Men det er ikke min inspirasjon. Man vet aldri hvordan det man skaper kommer til å bli brukt, derfor gjør jeg litt som jeg vil. Jeg vil kunne leve med objektene mine selv om jeg går lei av dem. Det er litt som i filmbransjen, det gjelder å være personlig, overbevist, at du finner den rette balansen mellom dette foredlede uttrykket, energien, kritikken og intelligensen. Hvis du gjør det, så lykkes du.

Patricia Urquiola jobber i samme radikale ånd som 60- og 70-tallets opprørere Ettore Sottsass og Alessandro Mendini. Deres utfordrende og opprørske designsyn lå fjernt fra tyske Bauhaus. I stedet for en abstrakt, nedstrippet, ren design i Dieter Rams ånd, som skulle skape en ny verden med industrien som forbilde, hadde man mennesket som utgangspunkt.

– Det gjelder å finne sitt eget credo, og vi må ikke stirre oss blinde på datamaskiner. De er gode arbeidsredskaper, men de er ikke alt. Jeg mener, smarttelefoner, iPad og alt. Orker vi å bære med oss så mange dingser? Jeg tror vi trenger en annen type relasjon til de tingene vi omgir oss med, mer materiell og tilstedeværende. Vi trenger ikke å komplisere alt så mye. back to the roots! Easy living!

Og Mendini har gitt henne noen nye ideer i det siste. Hans utstillinger på Fabbrica del Vapore med mengder av både unge og eldre designere på de to siste møbelmessene, har hatt temaet produksjon i egen regi. I stedet for å vente på å bli oppdaget av de store designforetakene, søker man nye veier innen nettverksbygging og håndverksmessig egenproduksjon. Patricia har ikke deltatt, men hun liker ideen om å la egne prosjekter finne nye veier i en slags mikroproduksjon uansett om det er med 3D-skrivere eller arbeid med restprodukter fra den industrielle produksjonen.

– Vår oppgave som designere blir mer og mer å formidle kunnskap og tolke vår samtid, og det er ikke noen selvfølge at vi alltid jobber for designforetakene. Naturligvis kan vi produsere selv også. I mitt nye studio skal vi også kunne produsere små serier direkte for kundene.

Samtidig tror hun at designforetakene må utvide horisonten for å klare seg gjennom krisen i Europa.

– Krisen gjør at Europa må satse enda mer på kvalitet, nå som kartet endres og markedene i Sør-Amerika, Asia og Australia blir stadig viktigere. Og jeg tror også at vi trenger et mer diversifisert marked. Det er plass til både lavpriskjeder og dyrere kvalitetsforeta, der vi som europeere kan satse enda mer. Det betyr at vi må bli flinkere til å lytte, være mer ydmyke og samtidig kreative. Men det krever at designforetakene våger å ekspandere og være synlige på en ny måte.

Tatou for Flos er inspirert av samuraienes både lette og sterke brynjer.


Re-Trouvé for EMU 2008.


Lenestolen Foliage for Kartell er bygd som et grenverk med brede blader.

Legg merke til de synlige sømmene som gir struktur til M.a.s.s.a.s. for Moroso

– Jeg hadde det så morsomt som et barn på min første reise i Norden. Ideen til Fjord fikk jeg på Arne Jacobsens hotell. Jeg tenkte at nå får det være nok av disse designikonene. Jeg mener, de utgjør vår kulturarv, men de tilhører en helt annen tid.


Kartell bestilte en klassisk stol av Patricia Urquiola, og fikk naturligvis noe helt annet. Frilly er inspirert av fibrene i selleri, og det dekorative innslaget fungerer også som konstruktiv løsning.


Faktaboks:
Patricia Urquiola ble født 1961 i Oviedo i Spania. Hun begynte å studere arkitektur i Madrid, og avsluttet studiene i Milano i 1989. Deretter jobbet hun hos Achille Castiglioni, og assisterte ham på skolen så vel som på E.N.S.C.I i Paris. De første møblene hennes ble til i 1991 i samarbeid med Vico Magistretti for de Padova, der hun også ble ansatt. Hun drev et arkitekturstudio mellom 1993 og 1996 sammen med to venner, ble deretter ansvarlig manager hos Piero Lissoni, og i 2001 startet hun sitt eget studio, også det i Milano.
www.patriciaurquiola.com