Kunsten å miste kontrollen

2013-08-26

Paola Navone er ikke redd for å gjøre feil: En feil kan bli en bærende designidé. Helt siden debuten på syttitallet har hun vært en av den italienske designens grensesprengende veteraner. Inspirasjonen til sin design finner hun på sine mange reiser over hele verden.

I motsetning til mange av sine kolleger, nøyer ikke Paola Navone seg med å skape en og annen designgjenstand. Hun iscenesetter hele miljøer i en broket, men sjenerøs totaldesign som minner om seksti- og syttitallet. Og her er det følelser \\ for for myke stoffer, tungt lær, varmt tre, kaldt stål. Gjerne en blanding av håndverk og maskinprodusert, men helst ikke serieprodusert eller standardisert. InOut for Gervasoni er ett av hennes nyeste eksempler: nøyaktig stålkonstruksjon for stoler og bord. sitte- og bordflater i taktilt tilstedeværende tre med uvanlige, kontrasterende mål. Og hun medgir at hun fortsatt bygger videre på mange av ideene fra åttitallets beryktede designkollektiv, Memphis-gruppen, der hun sammen med Ettore Sottsass, Andrea Branzi, Michael Graves og mange andre tok et oppgjør med modernismens form-follows-function. I stedet blandet de industriproduksjon og håndverk, avansert og enkel produksjonsteknikk, billige og dyre materialer, alt i en design som hadde kommunikasjon som bærende element. I dag beskriver Paola sin designfilosofi som et forsøk på å komponere motsetninger til en helhet.

– Jeg tror på å gjøre feil, ikke å ha full kontroll. Mange har vanskelig for å godta det, men det som skjer når noe går feil i produksjonen, kan bli en kvalitet som tilfører noe utover det planlagte.

Hun fingrer på stolen sin, en svart-hvit kreasjon hun har tegnet for franske Merci, og forklarer at noe gikk feil i verktøyet, materialet satte seg fast og ble ujevnt. Overflaten er ikke helt glatt, men har rynker der mønsteret brytes og skaper brudd som gir karakter. Paola ler godt, og synes det ble perfekt. Hun forteller også at Kasthall ville kaste prøvetrykkene hennes etter at maskinen begynte å riste, men at hun syntes de ble helt glimrende, helt uten kontroll. Men det er ikke en tilfeldighetenes design hun streber etter. Hun koker ned alle ideene hun finner på reisene sine i en stor designgryte, og etter å ha rørt godt rundt er det alltid noe som skiller seg fra mengden.

– Farge er en del av alt jeg gjør, og jeg foretrekker kalde farger som minner om vann og himmel. Jeg liker derimot ikke varme jordfarger. Eleganse betyr for meg en blanding av balanse, enkelhet og det ikke helt perfekte.

Paolas karriere spenner bredt, fra redaktørstilling i design- og arkitekturtidsskriftet Domus til innredning av hoteller, hele varehuskollisjoner og naturligvis arbeid som kunstnerisk leder for ulike designforetak. For noen år siden skapte hun iscenesettelser for den tradisjonsrike florentinske porselensprodusenten Richard Ginori. I stedet for å fokusere på sine egne objekter, skapte hun et totalmiljø man kunne fortape seg i, med en vegg på størrelse med et filmlerret, bestående av tallerkener. En overdådig mengde porselen i tradisjonell og modernistisk design, men også formløst myke sofaer i en gjennomtenkt restaurant og bar. Til årets møbelmesse i Milano lot hun kjente og ukjente designobjekter anta nye uttrykk i installasjonen Leathership, i tre afrikanskinfluerte hytter bygget av sjenerøse lærstykker. Hennes boligmiljøer for privatpersoner byr på både det hjemmevante og det uventede. Og hun forteller tilfreds at hun nylig fikk en telefon fra en kunde som syntes at det føltes som å være på ferie i den nye leiligheten. Sofaer, skap og senger med former og teksturer som dukker opp på uventede steder, men som man likevel kjenner igjen. En fargemessig nøye avveid, men alt annet enn perfeksjonistisk design, med store mengder sensualitet.

Installasjon for Richard Ginori, 2009

– Jeg liker ikke aggressivitet. Hvorfor skal man behøve å reagere negativt på en stol når man våkner i sitt eget hjem? Men hva jeg liker eller ikke er mindre viktig. Det som derimot er viktig, er at møbler betyr noe og at de ikke er intetsigende, at de gir meg energi.

Er det kanskje en mer kvinnelig innstilling? Hun er ikke helt komfortabel med spørsmålet, men medgir at den italienske designindustrien er mer patriarkalsk enn den man finner i Nord-Europa.

– Jeg vet ikke helt, men menn streber kanskje mer etter kontroll. For meg er det ikke bare materialene som inspirerer meg, jeg har en annen holdning, en annen sensibilitet. Men kvinner må være på hugget, ellers...

Egentlig skyr hun designhovedstaden Milano, og bor mest i Paris. Men mer enn noe er hun ute og reiser, og forklarer at hun ville flyttet til Sørøst-Asia hvis hun var ung designer i dag. Hun mener at designyrket er blitt litt for opptatt av digitale redskaper, og snakker om de materialverdenene hun utforsker.

– Jeg liker det ekstreme. I India holder jeg på med en produksjon som er håndverksbasert, men der alt formgis digitalt.

Hun likte aldri skolen, og ler når hun husker at ingen lærere ville ta i eksamensarbeidet hennes ved arkitektskolen i hjembyen Torino i 1973. Først da Alessandro Mendini oppdaget henne, fikk hun ut eksamenen sin. Han fikk i sin tur laget en bok, og grunnla den trassig nyskapende designbevegelsen Alchima ut fra hennes tekst om radikal design. Paolas begavede frontalangrep på tradisjonell design fortsatte deretter i Memphis-bevegelsen, som i dag ligger til grunn for Italias sterke formposisjon i verden. 
– Jeg har alltid gått min egen vei. Mange av dagens designere er altfor mye produsenter, de kunne godt drømt litt mer.


Tekst: Leo Gullbring