- De kommer snart til å bli veldig berømte.

Ordene stod i fet skrift i det engelske designmagasinet Icon høsten 2005.Artikkelen handlet om den svenske designgruppen Front, som også prydet omslaget til det samme nummeret. En profeti å ta på alvor, ikke minst fordi den nå, et drøyt år senere, virker å være på god vei til å slå til.

Front består av fire unge industridesignere, alle kvinner. Sofia Lagerkvist, Charlotte von der Lancken, Anna Lindgren og Katja Sävström møttes da de studerte industridesign ved Konstfack i Stockholm. De slo igjennom med brask og bram allerede med de første felles arbeidene sine, som ble vist på møbelmessen i Stockholm i 2003.

Størst oppmerksomhet vakte ”Design by animals”, der de lot dyr som rotter og slanger skape mønstre og former på tapeter og møbler.Ved å overlate den endelige utformingen til dyrene, ble tilfeldighetene innført som en avgjørende faktor i designprosessen. Det kulturelt betingede spørsmålet om hva som er god og nyttig form, ble raskt satt på hodet, og fikk en ny og uventet vinkling.
- Egentlig hadde vi håpet at dyrene skulle bli mye styggere, sier Sofia Lagerkvist. Men alle gjenstandene ble dessverre ganske pene.

Også det andre premiereprosjektet, ”Technology in new form”, vakte oppmerksomhet. Her hadde jentene tatt for seg hjemmeelektronikken. Eller snarere det faktum at tekniske apparater som CD-spillere og mobiltelefoner har en tendens til alltid å se like ut. Svarte, firkantede bokser. Hvorfor, lurte de. Og lot vakre, dekorative glassvaser fungere som høyttalerkabinetter

… Sommeren 2006 holder de fortsatt til i en enorm bussgarasje i den sørlige delen av Stockholm. Nedslitte, industripregede lokaler, så store at man som besøkende må bli møtt nede ved porten for i det hele tatt å finne veien gjennom alle de kronglete korridorene og de øde betonghvelvingene. Også andre kunstnerlige grupper, musikere og kunstnere har flyttet inn i de forlatte lokalene, som ifølge planene snart skal rives.
- Synd, synes Anna Lindgren, som åpner porten for meg.Typisk at denne typen kreative og inspirerende miljøer må forsvinne.

Deres hovedkvarter høyt oppe i huset er preget av gruppens karakteristisk konseptuelle og undersøkende virksomhet. En smekker, kullsvart plasthest i naturlig størrelse—faktisk en lampefot for det rebelske nederlandske møbelfirmaet Mooi – er det første man ser. Like ved en komfortabel sittegruppe for møter. Stabler med esker og prototyper langs veggene, blant annet av den mer realistiske papirkurven for Materia. En kulemaget form, som blir rundere jo mer man legger i den. I det andre rommet finner vi prydelige arbeidsbord for hver av Front-medlemmene. Folk kommer og går - engasjerte, stille samtaler i hver eneste krok.

Noe av det mest interessante med denne gruppen, er at de beveger seg like naturlig på designsom på kunstscenen. Både kunstgalleriet og den industrielle produksjonsprosessen er naturlige arenaer. Selv de mest spesielle ideer fungerer ofte som eksperimentell produktutvikling, ikke bare som unike kunstprosjekter.
- Masseproduksjon er vi selvfølgelig interesserte i, sier Charlotte von der Lacken. Men da ikke først og fremst å lage ting som selger, men alt dette med tingenes rolle i livene våre.

Nettopp dette temaet har de viet en grundig satsing, som har resultert i en kolleksjon - den "røde”. En serie fetisjaktige gjenstander, som nydelige liggende rådyr, men alle i intenst klarrød plast med bokstaver på. Det første steget var å intervjue et hundretalls personer om ting som har hatt spesielt stor betydning for dem. Noen av gjenstandene ble valgt ut og ble reprodusert i den røde plasten med de intervjuedes egne beretninger påtrykt. Neste steg blir nå å spre de røde ut over verden. Samt å vente på reaksjoner, bilder og historier fra nye eiere.
- Et langsiktig prosjekt, konstaterer Anna.

Ikke minst har Front blitt ansett som en etterlengtet og sunn motvekt til den tradisjonelt strikte og stilrene skandinaviske designen. Til det typiske med gruppens arbeidsmåte hører at ideene ofte har sitt utspring i og utvikles i takt med produksjonsprosessene. Det er ikke hvordan ting ser ut som først og fremst opptar tankene deres, men mer hvordan de blir til. Hvilket i sin tur genererer spesifikke former.

Et Front-prosjekt begynner alltid med forutsetningsløs og åpen diskusjon, som etter hvert leder frem til en unik og utvalgt problematikk. Derfra går gruppemedlemmene over til noe som mest minner om forskerrollen. De finner ut alt om det valgte temaet. De undersøker, leser og intervjuer.
- Vi liker å kontakte eksperter med futuristiske kunnskaper. Og å bruke dem på nye måter, forklarer Anna.

Nettopp slik gikk det til da en kolleksjon ”tegnede” møbler ble til for noen år siden, beregnet for New York-galleristen Barry Friedmans utstilling på Art Basel/Miami i Florida. Når dette skrives, er prosjektet fortsatt overraskende ukjent i Sverige og verden for øvrig. Men profetien i magasinet Icon gjelder. Dette Front-prosjektet kan forventes å bli VELDIG berømt.

Det designerne gjorde, var å kombinere to digitale teknikker. Den ene, Motion capture, brukes vanligvis innen animert film. Den andre, en variant av Rapid prototyping, er velkjent innen industriell produktutvikling. Motion capture fanger realistiske bevegelsesmønstre, slik at de kan brukes digitalt på tegnede figurer. Rapid prototyping forvandler databehandlede skisser til tredimensjonale prototyper.

Charlotte klikker på datamaskinen, og på skjermen ser vi hvordan et av gruppemedlemmene raskt beveger hånden i luften og med få bevegelser skisser opp en usynlig stol. I neste sekvens vises hvordan de usynlige strekene forvandles til fysisk materie. Langsomt vokser en stol frem av et plastbad.Til slutt de ferdige møblene oppstilt i et rom. Den merkelige lampen og stolen, resultatene av symbiosen mellom digital film- og industriteknikk, ser ut som om de er hentet rett fra et tegneserieblad. Men de står helt tydelig på gulvet til galleriet i Miami.
- Vi er ikke helt ferdige med dette ennå, sier hun. Men vi skal gå videre med det, vi planlegger blant annet en pressekonferanse i høst.

Alt har gått så fort, synes de. På noen år fra det anonyme livet som designstudenter i Stockholm til omfattende internasjonal oppmerksomhet. Utstillinger i Milano,Tokyo,Amsterdam. Samtidig er den felles arbeidshverdagen overraskende uendret. Samme diskuterende metode. Samme slit med alt det praktiske. Ting som skal hentes fra kjelleren, tunge ting som skal fraktes hit og tid.
- Det er både og, sier Anna. Både oppe og nede. Både hardt fysisk arbeid og glamorøse fester med massevis av oppmerksomhet.
- Men vi er alltid avhengige av hverandre.Av våre forskjellige innfallsvinkler og kompetanser. Sammen kommer vi frem til ting som ingen av oss ville greid alene.

Ingrid Sommar