Kontoret, en by i miniatyr

Kontormiljøer bør i større grad planlegges etter medarbeidernes behov. Det mener Kajsa Nordström, interiørarkitekt fra Göteborg, som i 2003 fikk Jarl Andersson-stipendet fra Kinnarps. I realiteten bør kontoret betraktes som en by i miniatyrformat, synes hun.

Kajsa syntes at mange kontormiljøer var stereotype og kjedelige. Dette første til at hun søkte på Jarl Andersson-stipendet for å utforske visjonene om kontoret som et mer fantasifullt og menneskevennlig miljø. ”Nye sosiale landskap” kalte hun studiet. Årsakene til de ensformige, triste kontorene, mener hun, er en likeglad økonomisk tenkemåte i kombinasjon med hierarkiske strukturer. Det tas ikke tilstrekkelig hensyn til medarbeiderne som individer under planleggingen, noe som skjer betraktelig oftere i forbindelse med boliger. Nettopp dette psykososiale aspektet ønsket hun å fokusere på. Hennes eget arbeidsmiljø er mildt sagt variert.Vi møtes i designstudioet Io, et røft kjellerlokale i Göteborg, der hun og en håndfull medarbeidere gir form til hus, møbler og grafikk.

I tillegg til dette jobber hun innimellom for CNA Arkitekter, og sammen med søsteren Lisa, komponist og musiker. Kajsa jobber også med scenografi. Dessuten underviser hun ved Högskolan för Design och Konsthantverk, HDK. Stipendprosjektet førte til flere studieresier. Disse reisene, og andre resultater og erfaringer, har nå blitt til samlet i en bok, som hun som hun idet vi treffer henne akkurat er på jakt etter forlegger for. Boken dokumenterer hva hun har lært og inneholder til og med ”oppskrifter”, som hun kaller dem, på gode og menneskevennlige kontormiljøer.

Egentlig bør man se på et kontor som en by, synes hun. Med torg og private soner, passasjer og fasadeforandringer, akkurat som i gamle småbyer og bykjerner. Planleggingen bør gå fra det indre til det ytre. Fra de enkelte medarbeidernes private soner til de offentlige. Felles, åpne flater fremmer uformelle møter og kommunikasjon. Mens private soner passer for konsentrasjon og små møter. De romslige strukturene innendørs skal gjerne kunne vokse også i høyden – som i en by. Det skaper dynamikk og motvirker firkantet hierarkisk tenkemåte.Til dette kommer en rekke dimensjoner som kan løfte miljøet. Lyd, farge, duft, materialer, overflatemateriale. Selvsagt også lys, som er noe av det mest avgjørende på et kontor. En sjenerøs strøm av lys er livsnødvendig, ikke minst dagslys. Nesten like viktig er det med planter som gir utefølelse innendørs.For å få materiale til boken studerte Kajsa både svenske kontorer – som Posten i Tomteboda og JC i Göteborg – og noen internasjonale.

Først og fremst belgiske og nederlandske, som designkollektivet Droogs fargesprakende lokaler i Amsterdam.
- Der hadde jeg flaks, forteller hun. Da jeg kom dit, var også kunstneren Franck Bragigand der, som hadde stått for fargesettingen.
Hele ideen bak Droog-kontoret handlet om å forandre med farge. Sterke, dristige farger. Det fantes ingen klar plan for fargesettingen. Bragidand var med under malingen, og gikk etter følelsen. Kajsa ble fascinert av fargebadet som vokste frem, men lurte også på hvordan det ville fungere å arbeide der. Da hun ringte til Droog et halvt år senere, fikk hun vite at medarbeiderne stortrivdes. Fargene, som de selv hadde vært med på å velge, var inspirerende.

Hun var mer usikker på forsikringsselskapet Interpolis’ kjempekontor Tivoli i Tilburg for mer enn 2000 ansatte. Scenarioet var kjent fra de svenske fleksible kontorene for rundt ti år siden, der alle ansatte plutselig skulle jobbe hjemme fra det meste av tiden og bare nå og da slenge logge seg på datamaskinen på kontoret. Hvordan skal det kunne oppstå et sosialt liv når de aldre treffes, undret hun. Likevel var interiørene i Tilburg fantasieggende. Flere av de mest berømte nederlandske arkitektene, som Marcel Wanders og Atelier van Lieshout, hadde vært med på å utforme kontorlandskapet. Med møteplasser à la eventyraktige steinhus og runde møbler som lignet elefanter og helt omsluttet møtedeltakerne som satt der.

Det er imidlertid ikke nok at miljøer er visuelt spennende, synes hun. Høye ambisjonsnivåer må gjennomsyre kontorprosjektene helt, fra arbeidsplass til eksteriør,for at resultatet skal bli bra. Hos JC,for eksempel, virket det som om formålet med designen i større grad var å imponere kundene enn å gagne medarbeiderne. Hos Posten virket de enkelte arbeidsplassene, til tross for ambisiøs arkitektur, å ha komme i siste rekke. Noen av kontorene hun besøkte var rene skrekkeksempler på feilaktig overdesign. Et lite internettfirma hadde forsøkt å få til et organisk, naturlig landskap ved bruk av en slags bølgende åser innendørs. Det eneste personalet der drømte om, var et vanlig, flatt gulv!

Kontormiljøer skal heller ikke være altfor ferdige, synes hun. Det er viktigere at miljøet utstråler åpenhet. Følelsen av at forandring er mulig. Det merket hun tydelig på et teater i Beurschouwburg i Belgia, som først hadde et interessant provisorium i et gammelt industrilokale. Flott miljø, syntes Kajsa om den røffe løsningen. Da de finere, mer ferdige lokalene ble klare, var de tristere. ”Det tilfeldiges dynamikk” bør verdsettes, mener hun. Slitte industrilokaler er etter hennes mening ofte perfekte for moderne, psykososialt velfungerende kontorer.

En tom, stor industribygning kan fungere strålende som et ytre, nøytralt skall for sjenerøse, fleksible lokaler innendørs. Det ikke altfor skreddersydde og ferdige er også fordelaktig fra et foretaks synsvinkel, ettersom disse miljøene kan vokse og endres etter hvert som foretaket gjør det. En av Kajsas grunnsteiner er at foretaks- og individperspektivet kan forenes.
- Mye av det jeg er opptatt av, virker å bli stadig mer akseptert, sier hun. Det er positivt.
Fremgangsrike foretak blir mer bevisste på at de ikke kan være likegyldige til medarbeiderne og deres ønsker. Kompetent personale er en ressurs som mange slåss om. Å skape attraktive arbeidsmiljøerblir derfor stadig viktigere.

Ingrid Sommar